eksploderte RJ på scenen med noen kraftige mixtapes som så ut til å antyde en ny L.A. -rapper for å hente Gangsta Mantle. Da NWA satte Compton på kartet, var Hip Hop en spirende sjanger der rappere hovedsakelig skrøt av sin egen intelligens, kalte seg “lærere”, samt sjekket ut ghetto -livet som noe som gjorde dem ofre – noe som skulle overvinnes. Ice Cube tok det den offentlige motstanderen antydet (men de avsluttet professor Griff) samt brakte det til neste nivå: vold. Derfra endret rap seg raskt, og beveget seg med G-Funk-alderen så vel som snoops så vel som Warren GS like mye som spillet, som er min personlige foretrukne rapper i Southern Cali Gangsta-modus.

Så jeg hadde høye håp om RJMRLAs debut – fordi ærlig talt, med tanke på at spillet, er det ingen som har kommet nær nivået av spenning, brennende smarts så vel som vittig raseri av mennesker som spill så vel som Cube.

Den gode nyheten er at albumet understreker flyt så vel som stemning – det er godt skapt, så vel som RJs forsendelse er område på.

Den dårlige nyheten: Det er 20 melodier lang. Det er en virkelig flott 12-sangers rekord her, men ikke en virkelig flott 20-sangers rekord.

Likevel er det tilstrekkelig her til å gjøre dette til et solid kjøp. Fineste kutt: På Gud, vokser, følelsesløs til mine følelser (m/spillet), leilighet, pengemål samt smell min linje uten O.T. Genesis.