La meg begynne med det positive: det er ikke mange tilgjengelige å lage musikk så fascinerende så vel som kompleks som Ty Segall i Indie Rock World, så vel som om du vil ha litt skarp gitar Makulering, dette er et utmerket album å finne til. Nå, det negative: Bare siden du kan komponere en melodi som gjør T. Rex mye bedre enn T. Rex noensinne, betyr ikke det at du krever å komponere et helt album av dem. I tillegg til at du virkelig ikke krever å komponere en dobbel album av dem. I disse dager med Spotify kjemper band for å skyve ut volum, og. Som så mange Stephen King -romaner, er det de virkelig krever redaktør. Freedom’s Goblin er overdrevet-selv med fire gjenutgitte melodier samt ett omslag. Imidlertid er det det eneste ugunstige jeg kommer til å oppgi om det, siden det er mange flere grunner til å like denne plata enn å kritisere den. Det er ting her som blåser bort hva annet der ute – det er musikk få mennesker til og med kan prøve å lage, siden det tar fullbyrdelse og teknikk. Ja, det kan støy slurvete så vel som improvisasjonsmessig på overflaten, men hvis du virkelig lytter, er det åpenbart en godt konstruert symfoni av Clang, Clatter og Bang.
La oss begynne å holde dekselet: hver 1 -vinner. Segall tar den hovedsakelig ufarlige disco -singelen, så vel som gjør det til en knasende garasjeband -mesterverk – Disco Grunge. Jeg liker det. Så lytt til den primære pretenderen-den mest T-Rexy-melodien på plata-med de rare hornene som stikker gjennom, som pinholes i en ballong, så hva annet kan strømme gjennom.
Og det episke, utvidede jam av hun er en kraftig dritt. Det har en hensynsløs basslinje, som et lokomotiv, i tillegg til noen svarte sabbatsoloer i midten som får deg til å skyve hodet tilbake i tillegg til å ploge med luftgitarkraftakkorder, overholdt av en tastatursolo (en tastatursolo! ) som får deg til å miste følelsen av tid. Dette er raskt den mest out-der, tradisjonelle rock-melodien på plata, så vel som det alene er verdt kjøpskostnaden.
Så er det andre standouts: singelen, Fanny Dog, om husdyret hans. Alta, som starter tregt så vel som skånsom før hun eksploderer med det aller beste trommelverket på plata, så vel som en strekning i midten som virker veldig mye som trafikkens “kjære Mr. Fantasy” i metoden den når ut forbi den grenser så vel som da trekker deg inn igjen. I tillegg til fengsel-et minutts langt utbrudd av psykedelia. Ja, jeg kan fortsette så vel som på. Imidlertid stopper jeg der. Dette albumet er ekstremt anbefalt.
Freedom’s Goblin av Ty Segall
